I dag er to nye fotografier lagt til galleriet. Disse er tatt fra Møllebyen i Moss når det gamle industriområdet fortsatt stod forfallen. I dag er det igjen liv i den gamle bydelen. Men i 1997, når bildene ble tatt var det en spøkelsesby.

Jeg husker fremdeles den bitende januar-kulda mens jeg ventet på at duene skulle fly ut. Mange timers venting på det perfekte motivet, like mange filmruller… Fotografering på sitt beste. Bildene ble tatt i forbindelse med en avisreportasje som aldri stod på trykk. Her kan du lese artikkelen for første gang og som gir deg bakgrunnen for bildene.

Byen ingen ville ha

En enslig due flakser ut av Rise Mølle. Den ser seg ikke tilbake. Den legger Møllebyen bak seg, som så mange av oss to-bente har gjort før den. Borte er industriarbeiderne som en gang gjorde byen levende. Borte er jappenes høytflyvende visjoner over enda høyere sigarføring. Tilbake er forfallet. Forfallet og mulighetene.

Tekst: Knut Johan Rognlien

Det ligger en eim over Møllebyen. En eim av noe ubestemmelig. Det salige kaos mellom skjønnhet og forfall, gjør Møllebyen til en vandring i fordums stolthet. De ruvende bygningene gir fortsatt et voldsomt inntrykk, og det oppstår en egen stemning i området ved mørkets frembrudd. Ingen aktivitet. Ingen mennesker. Kun Mossefossens buldring bryter stillheten. Man skulle ikke tro at for bare 20 år siden var det full aktivitet i de gamle møllene.

Det er bakgårdskattene som regjerer området nå. Skabbete og magre lurer de innimellom bygningene. De mange duene som har inntatt Kloster Mølle kjenner nok faren og har bosatt seg i øverste etasje. Okkupantene har ingen problemer med å finne rom. Her er det de uknuste vinduene som skiller seg ut. Kun deler av Møllemyen er vedlikeholdt.

12 timer om dagen
Det begynte så langt tilbake som på 1400-tallet. Mossefossen dro til seg virksomhet og de første små kvernhusene slo seg ned langs vannmassene. Siden har det gått slag i slag. Det var her Moss bys fødsel fant sted. På begynnelsen av 1800-tallet var det hele ti møller plassert i området rundt Mossefossen. Paradoksalt nok har stedet som var spiren til liv visnet bort. Mølleindustrien har flyttet til Mosseelvens utløp. Der blomstrer den over langt mer effektive anlegg, men under langt fra like karismatiske omgivelser.

Fortsatt ser vi arrene etter hvor vannmassene ble ledet mellom Klostermøllen og Rismøllen. Her jobbet de 12 timer om dagen for 100 år siden, ingen uvanlig situasjon den gang. Kun ni timer hver søndag opphørte aktiviteten. I mens jobbet arbeidere på spreng for å tjene til livets opphold. Slik holdt de på. Dag etter dag, år etter år. Akkurat som tidligere generasjoner med mossinger hadde gjort før de. Så går det da også mange historier i Moss om hvordan arbeidsforholdene på Mølla forkortet livet til mange av de ansatte. Mel på lungene var ingen uvanlig dødsårsak, skal vi tro folkesnakket. Likevel var Mølla, som området tidligere ble kalt, regnet som en god arbeidsplass.

Hotel Gamle Mølle
Det har figurert mange planer for Møllebyen. Drømmene har vært enda flere. Tiltakene har vært få. Møllebyen er byen ingen vil ha.
I begynnelsen av 1990-tallet ble det delt ut brosjyrer for Hotel Gamle Mølle. Overnattingsstedet skulle være det første skrittet i å etablere den før-industrielle delen til et samlingspunkt for konferanse- og forretningsvirksomhet. Hotellet ble aldri ferdig bygget. Selv om utbyggerne allerede reklamerte for kurbad, bryggerimuseum og et storslagent kulturhus, ble planene aldri en virkelighet.

Nå gjenstår det å se om de siste planene om et industrimuseum blir virkeliggjort i området. Eller hva med de bebudede leilighetene. La oss uansett håpe at den fredede bydelen får et bruksområde.

Mulighetene for Møllebyen er der fortsatt. Blant forfallet.

Likte du innholdet?
Meld deg på mitt nyhetsbrev

Få gratis guide til bedre hverdagsbilder som velkomstgave når du melder deg på mitt nyhetsbrev! Jeg sender ut nyhetsbrev med  tips, inspirasjon og gode tilbud hver måned. Du kan når som helst melde deg av.